Jeg er 20 år, og vant til å gjøre noe hver dag. Gjøre noe som mer eller mindre er meningsfullt for meg. F eks, de siste 13 årene har jeg gått på skole hver eneste dag, utenom ferier og sykdom. Før det gikk jeg i barnehagen. Hele livet mitt har jeg liksom drevet med noe. Hver dag. Gjort noe. Ikke sovet til klokken 13.00 på en hverdag..

Livet mitt har forandret seg drastisk. Spesielt siden jeg sluttet på skolen. I oktober 2007 skadet jeg kneet mitt,og måtte slutte i min daværende jobb. Etter det, har jeg ikke fått meg en jobb som er fast… Noe som er irriterende. For det skyldes ikke det faktum at jeg ikke har prøvd. Kjenner noen jenter som har vært ferdig på skolen i over 2 år, og som fortsatt ikke jobber.. Men de søker omtrent ikke jobber heller, de venter på at andre skal ordne opp.

Når jeg skadet kneet mitt, søkte jeg om yrkesskade. Kneet mitt er fortsatt skadet, og ifølge sykehuset er det "beyond repair" det eneste de kan si, er at "smertene dine står ikke i forhold til skaden du har" Det er da jeg spør, er det mulig det er noe dere ikke ser? "Mest sannsynlig, men vi vil ikke risikere å gå inn i kneet ditt med et kamera. Tror ikke det vil ha noe for seg" Det vil visst ikke ha noe for seg… For meg.. Å finne ut hva som er galt inne i kneet mitt.. Neida.. For meg ville det vært lettere å leve med det dersom jeg visste hva som gjorde at jeg til tider knapt klarer å sitte oppreist uten to ibux og en paralgin forte…. For så vondt kan det gjøre, selv om jeg ikke rører på meg.. Det høres sikkert merkelig ut, men slik er det. Jeg har måttet gi opp en god del av jobbutsiktene jeg hadde med den utdannelsen jeg har. Jeg kan ikke lenger gå en km, uten at jeg får plager i kneet. Mens jeg før kunne gå "mil etter mil" slik føltes det hvertfall ut i skogen. Det var herlig, å springe rundt i skogen med en tung sekk på ryggen. Det kan jeg ikke. Det har jeg måttet gi opp. Men jeg fikk ikke godkjent yrkesskade.

Når jeg kom til nav, så sa de det at, nei, du har tjent for lite. Og litt av det var sykepenger, grunnet skaden jeg fikk i kneet, på jobb. Derfor fikk jeg ikke noen dagpenger. Har ikke rett til noen penger. Selv om jeg hele tiden når jeg har jobbet vedsiden av skolen, har betalt skatt. Foreldrene mine har betalt skatt i mange herrens år. Men jeg kvalifiserer ikke til dagpenger, mens jeg søker på jobb. Nei… tenkte jeg da… Greit det… Så jeg fant meg en deltidsjobb, sittende i kassa på kiwi. Som forresten ikke er fordelaktig, da jeg har hatt problemer i kasse før. Med problemer med å puste osv… Men jeg tok den likevel. Der får jeg ca 1 800 i måneden. Yaay, det var mye gitt!!

Jeg fikk ikke godkjent yrkesskade. Jeg fikk ikke dagpenger. Sykehuset nekter å utføre en undersøkelse med kamera inne i kneet, fordi de mener at jeg ikke får nok fordeler for det. Men fordelene for meg ville vært at det er lettere å leve med noe du vet hva er, enn å leve med noe ukjent noe.

Det gjør ikke jeg. Søker gjennomsnittlig på 7 jobber per dag. Og etter å ha drevet på slik siden juni, har jeg endelig fått et intervju. Det er som sekretær. Lønn etter avtale står det. Jeg gleder meg. Jeg gjør virkelig det. Selv om intervju er skremmende, så er jeg sikker på at jeg er flink nok til å takle denne jobben med glans. Jeg må bare få dem til å innse at jeg er den beste. Håper jeg klarer det. Jeg trenger rutiner i livet mitt. Jeg orker ikke å sitte hjemme lenger. Jeg orker ikke tanken på å måtte gå hjemme i mange flere måneder. Snart er det dåpen til Sander, må kjøpe gave til han. Og snart er det jul, må kjøpe gaver der og. Og mamma har bursdag i januar. Hun må få gave der og. Og bilforsikring på 7 000 kommer i januar. Blir mye utgifter. Klarer meg ikke uten jobb.

Måtte bare den jobben bli min…!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende