Det hele begynte en fredagskveld. Jeg hadde fått pakkelapp i posten, og tenkte at jeg skulle ta med bikkja og dra til posten. Mamma og pappa var med, de skulle på ta seg en liten øl. Jeg gikk inn og ventet, og plutselig hørte jeg bråk. Min hund er en mellomschnauzer, og er litt hissig. Det jeg ikke hadde sett før jeg gikk inn, var at det var to schæfere der. Disse har angrepet før. Den ene gikk på hunden min, og skulle til å bite. Pappa klarte å sparke bort bikkja. Den andre kom, og pappa prøvde å sparke bort den og. Men han tryna, og dro bikkja vekk. To menn kom og skulle banke opp pappa. Jeg løp ut av posten, stilte meg imellom. Ca 1 år før ble min far overfalt av 3 andre, på det samme stedet. Jeg tenkte at jeg kan ikke la dette skje. Jeg ba de gå og sette seg, eller begynne å slå meg isteden. De satte seg. Jeg gikk og hentet pakka mi.. Og gikk hjem.
Med en gang vi kom hjem løp bikkja ut og la seg. Hun virket normal. Virket helt fin. Jeg skulle legge meg rundt halv 11, og tok Sara med inn på rommet, som jeg pleier.. Da ser jeg et stygt stygt sår i buken. Jeg får panikk. Jeg ringer til mamma, og roper: Hu er bitt, hu er bitt. Hva skal jeg gjøre.
Jeg ringer så til veterinærklinikken, får beskjed om å komme straks. Løper ned til naboen, og spør om hun kan passe på Sara mens jeg kjører bilen inn til borettslaget. Naboen min legger seg ned med bikkja mens jeg løper. Naboen min har senere fortalt meg at dette ikke så bra ut. Hun fryktet for Sara’s liv. Jeg bar henne ut i bilen, hentet foreldrene mine, og satte på vei til Ensjø dyreklinikk. Må ha bryti fartsgrensen med en del km da, men det betydde ikke noe. Dette er barnet mitt. Det er det nærmeste jeg kommer et barn nå for tiden. Hun betyr alt for meg. Vi ankommer, og hun blir straks lagt i narkose. Vi får beskjed om å dra hjem.
Vi drar til puben der dette har skjedd. Og sier hva som har skjedd til eierne av puben. Eieren av hundene er ikke der. En dame som vi kan kalle B sier "Nei, de bikkjene er så snille.. De kunne aldri ha gjort det.. Du må ha kuttet henne opp" Da svartnet det. Jeg holdt på å slå henne ned. Men ble holdt tilbake. Hun anklaget meg for å ha skadet min egen hund. Hun anklaget meg for å ha gjort noe så forferdelig. Vi kjørte hjem. Jeg fikk ikke sove.
Jeg ble oppringt dagen etter, og de sier at "Ja, dere kan komme og hente henne nå" Jeg setter meg i bilen med pappa, og vi drar til dyrlegen. Grunnen til at vi skulle komme så tidlig å hente henne var at hun hadde begynt å bjeffe etter oss. Hun savnet oss. Hun sluttet ikke å bjeffe selv når hun fikk godterier. De skrev i journalen at buksåret var så alvorlig at de måtte skjære opp, og sy i flere lag. De skrev at det var dyrebitt. De hadde sett det med en gang.
Dette kostet 7700 kr, med medisiner. Eierne lovte å betale. Det er nå nesten 5 mnd siden dette skjedde, og vi har ikke sett fem flate øre. B hevder fortsatt at det var meg som hadde gjort det.
Hun måtte ha på seg krave i 2 uker. Måtta ha et stort dren, som sørget for at blodet kom ut. Måtte gå på antibiotika, og ble helt borte for oss. Hun begynte å bli rarere, og rarere. Tør ikke lenger å gå mot senteret. Liker ikke å være ute i mørket. Sintere enn noensinne på store hunder. Hun er vettskremt. Jeg er skremt. Jeg liker ikke tanken på at de schæferne fortsatt får lov til å gå løs. Ingen gjør noe med de, og de har angrepet før.
Og allikevel ble jeg beskyldt for å ha kuttet opp min egen hund.
I dag er hun glad, så lenge vi ikke går i nærheten av senteret. Schæfere takler hun ikke.
Jeg er glad for at min hund lever. Hun betyr alt for meg. Hun er min verden.
Jeg vet at hun ikke kan leve for evig. Jeg vet at vi kanskje bare har noen få år igjen. Men de årene skal jeg nyte. De årene skal vi ha det gøy. Og jeg vet med meg selv, at dersom det kommer en dag hun ikke har godt av å leve, så kommer vi til å ta den beslutningen at hun skal sove inn fredelig. Det handler om å dø med litt verdighet i behold. Jeg kommer til å grine, rase, og være forbanna. Men hun kommer alltid til å leve i mitt hjerte.
